Helt siden jeg begynte med overflatefiske for alvor, så har jeg hatt en drøm og en plan som ikke har gitt seg: Å få gjedde over den magiske 10 000 gr.-grense på overflatekunstagn. Ingen umulighet, men heller ikke den letteste satsingen å påta seg. Jeg har jobbet meg målrettet fremover - notert meg fangster, steder, tidspunkt, vannstand fra gang til gang, og mye mer. Hele tiden har jeg hatt en følelse av at min lokale plass kunne huse en dame over 10 000 gr., bare jeg som sportsfisker lette godt nok. 16.08.10 ble derfor nærmest som en drøm som ble virkelig; det er vanskelig å beskrive med ord.
Her følger rapporten jeg delte med felles sportsfiskevenner sent den natten, så det bes om at det bæres over med nåtid/fortid-variasjoner i selve rapporten.
Rapport:
De som kjenner meg, vet at jeg har noe som omtrent må betegnes som en lett fetisj hva overflatefiske angår. Det er poppere og walkere i bøtter og spann; i alle former, farger og fasonger. Hele tiden har jeg hatt forskjellige mål hva dette fisket angår. Gjedde har ofte vært en fisk jeg har forsøkt meg etter, siden det er en takknemlig art å fiske med overflatekunstagn. Årsmålet i år, generelt, er å runde 70 arter totalt samt bikke 10 Kg på gjedde.
Dette har jeg tenkt måtte bli en satsing med ismeite, selv om flere vann på Østlandet har ligget i bakhodet hva stor gjedde angår. Gjeddene som har dukket opp ved overflatefiske, har på det største bikket så vidt over 5 Kg. Fisket har foregått lokalt, siden jeg (fremdeles) er veldig opptatt med innflytting, og har begrenset tid til å reise rundt for tiden.
Derfor var det med ny inspirasjon at ene broren min og jeg pratet sammen tidligere i dag om å ta en fisketur sammen på kveldingen, siden det var blitt en stund siden. Sjelden har jeg vel vært mer fornøyd med at vi lagde en slik avtale.
Vel fremme rigget vi utstyr; broren min med en popper og jeg med en oransje Rapala Sub-walk. Jeg tok første kast; siktet meg inn på en skrå bergvegg ca ti meter unna. Jeg rakk å gjøre to stk "nykk" med walkeren: Oransje - oransje - borte..
"Her er det jo fisk med en gang da!" roper jeg til broren min, som står litt til venstre for meg. "Kult!" roper han, og tar håven for å rusle mot meg. Han rekker noen skritt, før Daiwa Zillionen hviner og sene fyker av i et tempo jeg så visst ikke har opplevd at en vanlig sommergjedde har gjort før. "Det var da voldsomt med krefter i den her!" roper jeg; lettere skeptisk over hva som egentlig er i ferd med å skje. Jeg så aldri selve fisken da den tok; jeg så kun at walkeren forsvant der i vannet.
Fisken går og går, og jeg innser at dette ganske sikkert er over 5320 gr.-persen jeg har fra før. På et tidspunkt har jeg den nær nok land til at vi begge kan se den oransje walkeren i det mørke vannet, men gjedda går bananas når hun ser broren min med håven og setter i et utras på nærmere 50 meter; hun gir seg ikke før hun er midtveis over vannet. Nå innser vi at det er alvor; dette er noe som ikke tenker gi seg så lett. Alt i alt er hun oppe i fire-fem utras av veldig lengder, jeg står og hyler av fryd når hun drar avgårde i det flomkalde vannet, armen verker og Calyber-stanga flexer delig og dypt. Samtidig er jeg nervøs for krokingen, og jeg ser for meg at hun snart glipper om vi ikke får henne i håven.
Så etter gjentatte utras frem og tilbake langs land, forbi beverens nye tømmerstokker og lignende, får jeg endelig henne rolig nok til at broren min kan satse alt på at hun glir oppi håven - som egentlig er for liten. Først når hun ligger/velter trygt oppi og broren min løfter henne opp i det klissvåte gresset i en kjapp bevegelse, tør jeg juble slik at sikkert til og med kommuneansatte hørte meg.
Jeg ser tvert at dette er ei langt større dame enn de jeg har fått her før, så i optimismens ånd henter jeg to stk. vekter når jeg tar frem kevlarhansker, karpenett, og avkrokningstang. Først ut er en Samson 10 Kg vekt: "Ding!" - rett i bunn. "Hu bikker ti kilo!!" hyler jeg til brodern, som nå bare flirer stort og er like ivrig som meg. Frem med 25 kg Samson, og ny veiing. Jeg kan knapt tro det når jeg ser at drømmegjedda mi, fra mitt lokale lille vann hvor jeg alltid har sett for meg at det kunne gå en madam på 10 Kg, lander på
11400 deilige gram.
Jeg har klart årsmålet mitt, og i tillegg har jeg gjort det på overflatefiske - slik jeg lenge har hatt et håp om å klare. I håven ser jeg at det henger en oransje Rapala Sub-walk.. det var med andre ord i siste liten at håviingen ble gjort. Etter den obligatoriske "high five" gjør vi oss klar til noen raske bilder før hun skal tilbake i vannet.
Jeg åpner munnen hennes, og ser gamle og utslitte tenner. Dette er en dame som har tjenestegjort i lang, lang tid, og jeg er glad for at våre veier endelig krysses..
Det er nok mange av dere her som for lengst har bikket 10 Kg på gjedde, og det er kanskje ikke så lett for andre å forstå den gleden jeg nå har over å ha klart målet mitt på den måten. Men jeg har aldri vært borti sprekere fisk i ferskvann, og jeg har aldri vært mer glad for å nådd et mål som dette:
Pur lykke fanget i et bilde
På vei opp til posering etter veiing
Et ansikt som sier mer enn tusen ord
Grusom dobbelthake, men SE den ryggbredden!
Jons kosetryne med litt gjeddeskjeling
Og det fineste øyeblikket? Å sette henne tilbake; holde henne i sporden til hun var klar, kjenne musklene i halen begynne å bygge seg opp, se kroppen bue seg rolig, og så la henne gli sakte og majestetisk tilbake ned i det mørket vannet hvor hun regjerer..
Jeg hadde forøvrig aldri klart å fått henne på land alene; til det var hun altfor sterk, håven litt for liten og kanten langs vannet for smal. Så det er mye takket være håvingen til broren min at hun kom på land. I den forbindelse var det godt at jeg kunne gjengjelde tjenesten litt senere, da han fikk på en fin gjedde på en froske-popper og jeg håvet den for han. Hans nye pers er nå 5400 gr., en god forbedring fra tidligere pers.
For en herlig dag! Og takk for at dere orket å lese dette nesten-pompøse innlegget.. i dag kostet jeg på meg litt tekst, håper litt av fiskegleden smittet.
